S01E10 - Fra beinenden av en sykehusseng (et reisebrev)

En annerledes episode om arbeidsminne som svikter, hyperfokus som redning, og hvorfor ADHD-hjernen ikke kan slutte å handle - selv når det eneste du kan gjøre er å vente.

HØR EPISODEN PÅ SPOTIFY

OK, folkens velkommen til Amygdala party, og denne gangen blir episoden noe annerledes. Ikke fordi jeg har valgt det selv, men fordi livet valgte det for meg. Denne episoden skrives nemlig på reisen og spilles inn med feltutstyr. Jeg vet ikke om det er smart å dele det jeg har tenkt å dele, men det hjelper meg å prosessere. Så, fest setebeltet, vi setter i gang. 

Denne episoden starter ved beinenden av en sykehusseng. I senga ligger min mor og den sympatiske legen som står ved siden av meg forteller meg hva problemet er, hva har de gjort og hva kan vi gjøre framover. Jeg prøver febrilsk å oppfatte alt hun sier. Hun er en sånn lege som jeg med en gang liker, profesjonell, men menneskelig og med glimt i øyet. Hun virker som en som ikke lar seg pille på nesa og jeg føler at hun er en rett person på rett plass. Interessert i menneske, ikke bare diagnose. Bevisst at pårørende er bekymret.  

Men hun snakker fort, hun har en hel avdeling å gå rundt på, fortelle de besøkende hvordan det står til med deres kjære, så hun er effektiv. Jeg prøver både å få med meg hva som blir sagt, samtidig som jeg prøver å holde på de spørsmålene jeg har til henne. Jeg prøver å prosessere, men det går så fort, så utrolig fort. Jeg har bare et forsøk, og jeg er redd for å ikke å få med meg alt. For ikke å huske alt. For å gjøre det feil.

Med en gang hun har snudd seg til neste pasient, så sender noen meldinger til meg selv med de mest kritiske opplysningene.  

Jeg prøver jeg å bearbeide det jeg har fått høre, samtidig som jeg gjentar alt hun sa i hodet mitt for ikke å miste noe viktig. Sa hun at noen skulle ringe meg ... ? Eller skulle jeg gjøre noe for at noen skulle ringe meg... ?  

For meg er dette en typisk situasjon. Hjernen går på full guffe, men ting glipper. Det handler ikke om intelligens eller vilje. Det handler om hvordan hjernen bearbeider og lagrer beskjeder.

Forskning viser at ADHD påvirker arbeidsminnet, altså evnen til å holde på informasjon i hodet mens vi bearbeider den. Muntlig informasjon er spesielt vanskelig - vi kan ikke 'spole tilbake' eller lese det på nytt som med skrift. Det føles som å prøve å bære vann i hendene – det renner ut før vi rekker å bruke det. 

På et intellektuelt nivå vet jeg selvsagt dette, at jeg jobber med en hjerne som ikke er skapt for denne oppgaven, men jeg føler meg likevel som en umulig idiot. Hvordan kan jeg være smart, men likevel ikke klare dette? En femåring klarer å gjengi hva som ble sagt på en mer overbevisende måte enn jeg gjør, for guds skyld! 

Samtidig som vi prøver å bearbeide hva vi hører, må vi regulere oppmerksomheten: lytte, forstå, og samtidig formulere egne spørsmål. Det er som en datamaskin, du ser sanden i timeglasset å surre og surre, den jobber på full guffe med å laste - men til slutt fryser skjermen. Det er som å ha flere nettleservinduer åpne på én gang, og plutselig krasjer systemet.  

Og når situasjonen er stressende – som det å være på et sykehus med egen mor – blir dette enda vanskeligere. Stress og følelser tar plass i hodet, og kapasiteten til å huske og bearbeide informasjon krymper. Linjen er allerede opptatt med bekymringer, spørsmål og muligens også selvbebeidelser (burde jeg har gjort noe før? Burde jeg sett noe før?).  

Så kan du legge til praktiske spørsmål og bekymringer, og det blir rett og slett overbelastning på linjen. Som i gamle dager, da internettsider kunne ta et eller to minutter å laste, jobber hjernen med å sortere alt dette. Men den innkommende informasjon kommer i fiberkabelfart.  

Konsekvensene kan være store: vi kan misforstå viktige beskjeder, glemme detaljer, eller gå hjem med en følelse av usikkerhet. Og det er hemmende, både i hverdagen og i kritiske øyeblikk. Jeg gikk hjem med en følelse av at jeg ikke fikk med alt, og at jeg burde sikkert spørre mer. Og at jeg muligens blir svar skyldig når broren min spør om noe og jeg vil nok en gang til føle meg som en idiot.  

Derfor tyr mange av oss til strategier: vi skriver ned stikkord, sender oss selv meldinger, eller ber om en skriftlig oppsummering. Vi tar skjermdumper. Noen tar med en støtteperson som kan lytte sammen med oss. Og en enkel, men effektiv teknikk er å gjenta tilbake: ‘Så det jeg skal gjøre er…’ – da får vi bekreftet at vi har forstått riktig.  

I en vanlig situasjon gjør jeg ofte dette - jeg pleier å si: Om jeg har forstått det riktig, så er det slik og slik, eller vi skal gjøre slik og slik. Men i den farta det gikk i på sykehuset, på et sykehus i mitt gamle hjemland har legene fra gammelt av en aura av gud og man bør nærmest tilbe dem - det gjør ikke saken lettere når man samtidig føler at man er dum og må spørre flere ganger.  

Alle glemmer vel litt? Ingen husker alt? Alle tolker ting forskjellig? Ja, det er selvsagt sant. Stressede folk uten ADHD kan også glemme ting og misforstå ting. Og de kan også føle seg dumme. Men de har ikke opplevd denne følelsen oppatt og oppatt gjennom livet og de har ikke blitt hemmet på samme måte.  

For kvinner med ADHD er dette ekstra merkbart fordi mange lever med høyt nivå av selvkritikk og perfeksjonisme – den såkalte “flinke piken”-strategien. En strategi vi ikke har funnet på fordi vi syns den er gøy, men fordi omgivelsene påtvinger oss den, med konstant kritikk og forventninger. Dermed blir opplevelsen av å miste eller ikke få med seg informasjon koblet til skam og selvbebreidelse. Vi burde jo klare dette! 

For meg er dette ikke småting. Det er en del av hvordan ADHD påvirker livet vårt på en måte som føles tidvis invalidiserende. Det handler ikke om at vår oppførsel er slitsom for andre. Vår hjerne er slitsom for oss. Den er utmattende.  

Men som de flinke pikene vi er - det er ikke noe vi klager over, det må vi jo leve med selv! Mange av oss har ikke fått hjelp, og når enkelte profilerte leger uttaler offentlig at en ADHD-diagnose er noe man får slengt etter seg bare fordi omgivelsene er lei av deg - ja, det ber du i hvertfall ikke om hjelp!  

Derfor er det er så viktig å snakke om det. For oss skjer dette ikke bare under stress, det er en hverdagssituasjon. Det er ikke bare et engangstilfelle, men et mønster som gjentar seg i skole, jobb, relasjoner og helsevesen.  

Men en situasjon som er belastende for alle og enhver - som å ha en forelder på sykehuset - blir ekstra vanskelig å håndtere for oss. Fordi jeg - i tillegg til bekymringer om mor og framtiden, også har hodet fullt av bebreidelser, samtaler hvor jeg prøver å rekonstruerer hva som ble sagt, og tanker om at jeg burde klare dette bedre.  

Men egentlig startet denne historien noe tidligere, selvsagt. Den startet med at jeg fikk vite om at mor var dårlig. Så står jeg der, 1500 km hjemmefra og føler meg hjelpeløs. I Norge er avstand noe som definerer mye, så 150 mil vil mange av dere tenke, jada. Om du bor i Bodø og har foreldrene i Kristiansand, er det sikkert minst like kronglete, man trenger ikke å ha foreldre i et annet land slik jeg har. Den hjelpeløsheten man føler er lik.  

Men så er min hjerne skrudd sammen slik at den leter desperat etter løsninger. Så da broren min fortalte meg om at det var noen juridiske ting som skulle ordnes, ble jeg nesten GLAD. Altså, misforstå meg rett - jeg kunne endelig gjøre noe! Ikke at jeg har juridisk bakgrunn, men det var perfekt anledning til å slå på knappen med hyperfokus og sette i gang. 

Løsning er nesten som dop. Løsning gir lettelse, løsning gjør at jeg kan fysisk slappe av. Når hjernen ikke finner noe å løse, går den i ring som en hund som løper etter sin egen hale. 

Folk med en normal hjerne kan akseptere at de ikke har kontroll. De stoler på at andre fikser det, at ting ordner seg. For meg blir dette som å si at jeg ikke trenger å puste. Jeg KAN ikke la være å lete etter løsninger. Så når jeg endelig får en konkret oppgave, slår hyperfokus-knappen inn - og det gir en merkelig lettelse. 

Mens broren min har nøyd seg med at ting ordner seg bare mamma blir frisk nok til å komme hjem, har jeg løpt rundt mellom sykehuset, fastlegen, advokatkontoret og sosialkontoret. Jeg har ordnet. Noen vil kanskje si at jeg har styrt.

Jeg selv lurer ofte på om den tilnærmingen den merkelige hjernen min har er egentlig en måte å slippe en overbelastning på et annet område - nemlig det emosjonelle. Fordi det at mor er dårlig, objektivt vet jeg at hun er gammel og ikke vil leve lenge, det er noe som stort og voldsomst at jeg ikke klarer å forholde meg til det. Jeg føler nesten at jeg kjenner hennes smerte på min kropp. Smerten av å ikke lenger ha hundre prosent kontroll over livet sitt. Om jeg forsøker å fatte det, om jeg prøver å akseptere det - nei, det er for mye. Så jeg løper heller fra advokat til lege til sosialkontoret for å gjøre noe.  

Banal unngåelsesstrategi, kanskje? Det føler mer som selvoppholdelsesdrift. Jeg setter på fasaden, jeg framstår sterk og handlekraftig for ikke å falle fra hverandre. ADHD‑hjernen har nemlig ofte et sterkt behov for å gjøre noe. Når følelsene blir overveldende, kan det føles umulig å sitte stille og “bare vente”. Å løpe mellom kontorer og ordne ting gir en følelse av kontroll og struktur midt i kaoset.  

Og jeg er selvsagt på ingen måte unik. Mange med ADHD bruker aktivitet som en form for emosjonsregulering. I stedet for å sitte med den tunge følelsen, kanaliseres energien inn i praktiske oppgaver. Det kan se ut som “styring”, men det er egentlig en måte å beskytte seg mot overbelastning. 

Det er kanskje ingen bombe at jeg hater sykehus. Altså, misforstå meg rett, det er fint at sykehus finnes og at man kan få hjelp hvis man trenger det. Men jeg hater den følelsen av avmakt man har når man er innlagt.  

Så når jeg besøker min mor, sliter jeg med å se et sted hvor folk blir bedre. Jeg ser et sted hvor folk har det vondt. Hvor de er strippet for kontroll, overgitt noen andre. Akkurat på slikt sted slås empatien på full guffe, det er som om den blir multiplisert av alt det hvite rundt.  

Jeg klarer ikke bare å se pasienter på bedrings vei. Jeg ser smerte bak de lukkede øynene, avmakt bak tomme blikk og hjelpeløshet lukket bak grind på sengene. Jeg merker raskt hvilke sykepleiere er sykepleiere fordi de trives med omsorg og jeg ser raskt hvem som har det som jobb. Jeg trøster meg selv med at de kanskje er slitne, overarbeidede og har generelt strikse rammer på hva de kan bruke tiden på. Men jeg ser også hva det gjør med de de skal ta være på. De som er i en sårbar situasjon.  

Derfor klarer jeg ikke å la være å se pasienten som sliter med å få tak i telefonen sin for å snakke med datteren sin. Jeg ser den demente damen som har så mye å gjøre på gården sin, så mye jobb at hun ikke klarer å ligge i ro et sekund. Jeg ser min mor som absolutt ikke vil være der. 

Så jeg henter telefonen, snakker med den urolige demente damen, prøver å trøste mor. Jeg prøver å fikse deres lidelse også.  

Og jeg sliter med å bære alt. Jeg får dårlig samvittighet for å ha ringt etter ambulansen. Jeg vet selvsagt objektivt at det bare er tull å tenke slik, men jeg vet ikke hvordan jeg skal stoppe det. Jeg som har brukt hele livet på å være handlekraftig, være selvstendig, ordne ting og holde fasaden, jeg har ikke en strategi å håndtere DETTE. Og DET er skremmende, det føles som å miste kontroll, som å miste meg selv.  

Når jeg står i en situasjon hvor det ikke finnes en løsning, blir det ekstra vanskelig med en hjerne som er skrudd sammen til å handle, til å fikse. Når det ikke er noe å gjøre, fylles hodet med bekymringer og selvkritikk. 

Forskning viser at dette henger sammen med flere ting. ADHD påvirker arbeidsminnet, altså evnen til å holde på og bearbeide informasjon i hodet. Når det ikke finnes en konkret oppgave, blir arbeidsminnet i stedet fylt opp av bekymringer og ‘hva hvis’-tanker. Og siden ADHD innebærer også utfordringer med oppmerksomhetsregulering, betyr det at hjernen fortsetter å lete etter løsninger selv når det ikke finnes noen, og det kan føles som å løpe i ring. 

Jeg grubler, spiller over samtalene, hva kunne jeg har gjort annerledes, hva kunne har blitt bedre hvis osv. Det er som en tornado som snurrer og snurrer og man får aldri stoppet den. Fagfolk kaller dette for rumination, eller grubletanker. Det er tanker som går i ring uten å komme noen vei, som en plate som har satt seg fast. Dette spesielt utfordrende fordi hjernen vår sliter med å STOPPE tankeprosesser når de først har startet. Vi kan ikke bare "slutte å tenke på det" - selv om alle rundt oss sier akkurat det. 

Og mens denne tornadoen raser, kommer emosjonell dysregulering i tillegg til det. En ADHD.hjerne opplever ofte følelser sterkere og mer intenst enn andre. Derfor blir man ofte kalt hypersensitiv - vi har en evne til å leve oss i følelsene, kjenne dem på egen kropp og føle lidelsen. Når vi kommer i en situasjon hvor vi ikke kan handle, blir følelsene stående uregulert – og det kan føles overveldende. 

Om du trodde det var nok, vel, mange kvinner med ADHD lever dessuten med høyt nivå av selvkritikk og perfeksjonisme. Dette har vi blitt sosialisert til fra barndommen av, fordi vi alltid skal være bedre, flinkere, noen andre. Vi blir kritisert for ikke å være bra nok. Dermed blir opplevelsen av å ikke kunne gjøre noe koblet til skam og skyldfølelse - fordi vi har internalisert at vi BURDE kunne gjøre noe, at vi burde bli bedre. Det blir en instinkt for oss, noe som sitter i ryggmargen.  

For meg handler mye om å kontrollere omverden. Være alltid forberedt, alltid klar til å handle. Fordi jeg har lært at det er det som fungerer. Ikke å være meg selv, men å være noen andre. Noen flinkere, noen som har kontroll. Det gir meg en følelse av mestring, nesten som å være ‘normal’. Men når jeg havner i en situasjon der ingenting av dette fungerer, da blir det krise. I tillegg til for eksempel å ha et sykt familiemedlem å håndtere følelser rundt det, må vi også håndtere at vi faller fra hverandre inni oss. Og det kan rett og slett bli for mye.  

Det verste med det hele er at dette er følelser som er fryktelig vanskelig å forklare for andre, normale folk. Det kan føles som "kjeft" når folk rundt deg sier: Ikke overdriv, det går bra. Ikke vær dum, selvsagt tar de vare på folk på sykehuset. Selvfølgelig gjorde du det riktige. Ikke stress. Det går bra.  

Jeg vet ikke om det er mulig å forklare hvordan dette føles. Det er som å være laget av voks, som voksfiguren i et H.C. Andersens eventyr. Og alle disse kravene du har pålagt deg selv - men ikke av egen fri vilje - er varmen som smelter deg litt. Og det blir varmere og varmere. Og du prøver å holde på kulda, du prøver å skrike at nå er det nok, det går ikke an å ha det varmere ... men ingen hører deg. Så du er nødt til å forme voksen til en figur igjen og fortsette å fungere. I en verden som føles så utrolig varm.  

Så, til alle dere som tror at ADHD handler bare om konsentrasjon og hukommelse, tenk igjen. ADHD handler også om hvordan man regulerer følelser og håndterer livssituasjoner der kontroll ikke er mulig. Et sterkt behov for kontroll og handling er vanlig for en ADHD-hjerne.  

Når vi ikke kan handle, fylles arbeidsminnet med bekymringer og ‘hva hvis’-tanker, oppmerksomheten går i ring, og følelsene blir stående uregulert. For oss kommer ofte selvkritikk og perfeksjonisme på toppen. Derfor føles slike situasjoner ikke bare som stress, men som en krise – og det er nettopp dette som gjør ADHD så krevende i hverdagen. 

Vel, jeg vet ikke om dette ble for mye deling, men jeg håper dere hører intensjonen bak. For meg er dette ikke bare en historie om sykehus og bekymringer, men et lite reisebrev fra min hjerne. Jeg ville vise hvorfor det noen ganger føles som om verden raser sammen, mens andre ser ut til å håndtere ting greit. Hvis du kjente deg igjen, eller fikk en ny forståelse, da har denne korte episoden gjort det den skulle. Så hjelper det meg også å skrive ting ned og å snakke høyt om det. Å dele er min måte å holde verden litt mer sammen. Litt kaldere, så voksen ikke smelter.  

Takk for at du lyttet - følg meg gjerne her på streamingplatformen, så har du noe å lytte til mens du adehådder rundt!